Fjellkvann
Angelica archangelica subsp. archangelica
Skjermplantefamilien – Apiaceae
Foto: Arne Jakobsen
Beskrivelse
Kvann har gjennom lange tider vært en viktig kulturplante i Norge, både som medisin-, krydder- og matplante. Den er omtalt i Snorres kongesagaer der det fortelles at Olav Tryggvason gav en stilk av kvann til sin dronning Tyra for å blidgjøre henne.
Kvann forekommer i to forskjellige former – fjellkvann og strandkvann. Det er først og fremst kvann i fjellet som har blitt brukt. Flere steder, spesielt på Vestlandet, ble det i tidligere tider etablert egne kvannhager som fikk rettslig vern (Gulatingsloven). Betydningen av denne planten som en viktig kulturplante, gjenspeiles også i en rekke stedsnavn som Kvanndal og Kvanndalen, Kvannfjellet, Kvannvik, Kvannlia og Kvannåsen.
Kvann er en storvokst plante (1-2 meter) med en tykk og hul stengel. De små, gulgrønne blomstene er samlet i tette, runde skjermer. Hele planten har en sterk lukt og en skarp, krydderlignende smak. Den bruker mange år før den er i stand til å blomstre og lage modne frø. Etter denne livssyklusen dør hele planten. Fjellkvann er en flerårig skjermplante der blomstene er samlet i en kuleformet skjerm. Rota er tykk og stengelen er hul.
Henrik Harpestræng, kannik i Roskilde (død i 1244) skrev at kvann “hjelper den som bærer den på seg mot besvergelser”. Videre skrev han at kvann kunne jage gift fra kroppen om den ble spist om morgenen. Om man ble bitt av en hund, mente Harpestreng at man kunne støte kvann, koke den med honning og binde den på såret.
Planten har vært brukt som krydder og grønnsak, og som medisinplante (f.eks. mot diaré og hoste). Planten inneholder vitamin C, og kan ha vært med på å forebygge skjørbuk hos befolkninger med lavt inntak av C-vitaminrik kost, som samene og inuittene på Grønland. Biter av stilken kan kokes sammen med rabarbra til syltetøy eller grøt. Særlig den årsgamle roten ble spist, og den ble ansett for å være en viktig «frukt» i Lofoten og Vesterålen. Kandisert kvann brukes som pynt på kaker og godterier. Blomstene har samme smak, men er søtere.
En egen variant ble dyrket på Voss - var. maiorum. Den hadde fylte bladstilker og høyere sukkerinnhold og mindre besk smak enn i den ville fjellkvannen. Kulturformen holdt på å forsvinne, men ble reddet av botanikere fra Bergen. Den dyrkes i Det norske arboret på Store Milde i Bergen.
Vokseplass og utbredelse
Fjellkvann finner vi mest på næringsrik grunn, helst i fuktig vierkratt og langs bekker og kilder i fjellbjørkeskogen og et stykke opp i snaufjellet. Høyeste registrerte forekomst er i Lom kommune på 1600 m.
Foto: Rolv Hjelmstad
Se flere bilder av fjellkvann i Bildegalleri fjellplanter på hjemmesiden til Rolv Hjelmstad.
